Det var en gang slik at jeg bodde ute i periferien. 18 mil sør for Oslo. Der hadde vi ikke spesialbokhandel for science fiction og fantasy-litteratur som jeg ønsket å lese. Ikke rollespillsregelbøker heller, for den saks skyld. Vi reiste derfor med tog til Oslo og fra Nationaltheateret stasjon gikk veien rett til Avalon for å kjøpe bøker. Gjerne for tusenvis av kroner i slengen.
Noen år senere dukket Amazon opp, og vårt fantastiske system med null mva på bøker gjorde at det ikke var så dyrt å kjøpe bøker fra Amazon, spesielt om jeg kjøpte mange bøker av gangen, som jeg alt hadde for vane å gjøre, og mye mer praktisk enn å ta toget til Nationaltheateret stasjon for å gå til Avalon, ja selv om jeg hadde førerkort ville det nok blitt tog. Dette var nemlig den gang da NSBs billetter kunne brukes på et hvilket som helst tog samme dag, og de kostet like mye på stasjonen som på, tja de hadde vel ikke kjøp av billetter på internett enda, som på, kort og godt, men jeg sporer av.
I denne perioden fant jeg fram til Tor Åge Bringsværds Gobi-serie som til dels måtte leses på fjernlån da det ikke var mulig å få tak i de første bøkene via bokhandel, men jeg kjøpte også de bindene jeg fikk takk i. Noen på antikvariat.
Dette er selvsagt veldig lenge siden. Dette var mens bøkene tok opp plass i mitt liv, ja de gjør det fortsatt, jeg mente selvsagt i dobbelt forstand, både fysisk og følelsesmessig. De bøkene jeg leser i dag tar ikke opp noen fysisk plass, i hvertfall ikke i den skalaen som jeg bryr meg om å måle. I dag har jeg kasser med bøker. Stuet bort. I et uthus. Hos min tante.
Det er flere år siden jeg sist kjøpte noe annet enn fagbøker og barnebøker fysisk. Jeg sier «kjøpte fysisk» selv om disse som regel blir handlet via en norsk nettbutikk som jeg finner særdeles vennlig i prising. Den ligger i nærheten av en høgskole på Vestlandet. For alle andre bøker trykker jeg som regel kun på en knapp hos Amazon som sporenstreks sender boka rett til min Kindle-leser eller -app. Om ikke annet er jeg et bekvemmelighetsdyr.
Tilgjengelighet har aldri hindret meg fra å kjøpe mitt narkotikum, men bekvemmelighet har endret vanene mine, og tatt livet av lokalbokhandelen og av min appetitt for norske bøker. Jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte norsk skjønnlitteratur. Den er ikke bekvemmelig nok for meg. Derfor har jeg ventet på at e-bøker skal bli tilgjengelig i Norge, og det har dem gradvis blitt, om enn til ikke fult så gode priser som utenlandske, og ikke i den bredden som gjør det spennende å lete.
Derfor synes jeg Storytels forretningsmodell er tiltalende, all den tid den ikke koster mer enn en bok i butikk, som jeg kunne kjøpe mange av i måneden tidligere, synes jeg prisen ikke er avskrekkende. Det er faktisk tiltalende i forhold til prisene på nye fysiske bøker.
Som anmerket kjøpte jeg mange bøker i måneden tidligere. Jeg leste dem alle også. Nå får jeg dessverre ikke lest like mye, en fase som varer 10-20 år hos mange voksne med egen familie, men 169,- er ikke avskrekkende, ei heller spesielt tiltalende om jeg ikke føler at jeg rekker å «bruke opp pengene».
En stikkprøve på Storytel får meg til å tvile på at jeg vil få valuta for pengene. Jeg fant ikke noe annet enn barnebøkene til Tor Åge Bringsværd der, ingen «Gobi», ingen av ungdomsbøkene han og Jon Bing skrev om bibliotekromskipet Aleksandria. Jeg tenkte å teste ebokbib for å se hva jeg kunne finne der, for å gjøre en sammenlikning, men de hadde ingen testmodus.
August Strindberg, en forfatter jeg til min store skam ikke har lest, var jeg mer heldig med. Fjorten lydbøker jeg kan høre på mens jeg kjører bil, går til jobb eller gjør annet hvor ungene ikke trenger oppmerksomhet.
Som nevnt er jeg et bekvemmlighetsdyr. Storytel er ikke veldig bekvemmelig akkurat nå, jeg finner ikke det jeg har lys til å lese. Selv moderne krim er i beskjedent utvalg. Varg Veum virker å ha vært stor i en periode, men kun to lydbøker er tilgjengelige på Storytel.
Hva er bekvemmelig av strømmetjenester? Er Netflix, Spotify eller Wimp bekvemmelige? Nei! Jeg finner ofte noe jeg godt kan høre på, men om jeg virkelig ønsker å høre på Zoolook av Jean-Michel Jarre må jeg fint nødt finne fram en flac-fil jeg har rippet fra min CD. CDene ligger også stuet bort, hos min mor. Det er nemlig litt lenger siden det ble mer bekvemmelig å rippe en CD enn å bytte en CD. Det har dog hendt at jeg reflekterer over det faktum at jeg aldri hører et såkalt album i helhet lenger, kun de låtene jeg finner best, og kun de som er tilgjengelige på Spotify.
Det siste der er forøvrig utfordringen til Netflix, Spotify og Wimp. Netflix mistet så sent som i går Nickolodeon rettighetene til ViaPlay. Kanskje ikke min favoritt, men ungene kan distraheres én time mens jeg lager middag om jeg setter på «Svampebob firkant». Deres forretningsmodeller er basert på popularitet og hvilke avtaler som er mulige å få til innenfor en pris de finner rimelig. Slik er det med alle media, og det har alltid vært slik. Det er mye som har vært vanskelig å få sett og høre både før strømming og etter strømming. Problemet er at det i den digitale verden, hvor vi tror alt er tilgjengelig, så er det mye tydligere at det faktisk ikke er det, spesielt når teppet røskes bort under oss og ting blir tatt av den virtuelle plakaten. Det er plutselig for sent å se Battlestar Galactica på Netflix for amerikanere. Jeg har ikke sjekket for Norge, men det er «bara ett exempel, Helge».
Netflix kjøper bare det de tror blir sett og gir slipp på det som ikke blir sett nok (lenger). Spotify og Wimp har kun avtaler med enkelte plateselskap, og noen tilgjengeliggjør ikke sin katalog på strømmetjenester. Jeg tror Kirkelig kulturverksted er et slikt eksempel. Ikke at jeg er så kirkelig, eller religiøs av meg, men jeg har enn viss smak. Tilgjengeligheten er stadig i endring. Samtidig er den snevret inn. Hvor får jeg sett «Smaken av kirsebær»? Ja, rent bortsett om jeg tar det ubekvemme med å reise 1800 km sørover til min mor litt sør for Oslo for å hente DVDen jeg har liggende der? Og jeg kalte det stedet i periferien i min innledning, selv om der jeg bor nå er 200 km unna nærmeste «by». Det føles mer sentralt i Karasjok nå, enn det gjorde i Grenland for 20-30 år siden.
Hvor kan jeg binge-watche en filmografi av en skuespiller eller regissør? Dette er mulighetene som vi ikke har digitalt, per i dag. Det hele bunner ut i økonomi. Jeg har ikke råd til å ha alle filmkanalene i abbonement, det blir fort fem seks hundre kroner. Mye billigere enn å ta familien på en månedlig kinotur, det innrømmer jeg glatt, men faste utgifter prøver jeg å ha litt kontroll på. Legg til strømmetjenester for musikk, abbonementer på programvare, så for bøker, det kan fort bli veldig store beløp.
Jeg vet ikke hvordan bokbransjen fungerer, selv etter å ha lest denne artikkelen. Hvis jeg finner alt av norsk litteratur på Storytel om to år, da vil jeg gladelig betale 169,- per måned. Om jeg kan binge-lese Tor Åge Bringsværds «Gobi», da kommer jeg. Om jeg stadig søker etter titler jeg ikke finner, da føler jeg ikke at verdien er nok for meg, spesielt om jeg ikke finner noe jeg faktisk har lyst til å lese. Den dagen jeg ikke kan gå på Netflix og finne noe jeg vil se, sier jeg opp, men den grensen er høyere enn om jeg måtte betale 169,- per måned for én strøm, jeg har familieabbonement på Netflix siden den dagen da to ikke var nok. Spotify og Wimp er farlig nær den grensen allerede, da mine spillelister ofte oppslukes av «gråe hull» av utilgjengelige titler. Da er de ikke bekvemme lenger. Da hjelper det ikke om prisen er forholdsvis lav.
Bekvemmelighet er årsaken til at «vi» byttet fra å finne musikk på litt gråe tjenester, eller filmer, til å strømme og samtidig bli mer lovlydig enn jeg har vært siden min første Amiga. Samtidig har mitt valg, ja kanskje ikke mitt alene, men hele flokkens valg, ført til at vi har snevret inn tilgjengeligheten, samt har mer eller mindre dødsdømt fysiske formater, som tross alt lot seg oppspore og anskaffes, om enn til en høy pris. Det ble ikke slik at alt det obskure ble tilgjengelig igjen, slik enkelte forespeilet. Jeg kan ikke høre Langsomt mot nord på Spotify, med forbehold om at jeg ikke har søkt etter musikken det siste halvåret.
Hvorvidt jeg ønsker å abbonere på en hel rekke strømmetjenester for å få akkurat de låtene jeg ønsker, men i forskjellige apper, tviler jeg på. Det kan nok være et marked for en app som lar deg konsolidere alle musikkstrømmetjenestene på et sted, men jeg sporer nok en gang av. Det viser seg at å strømme framfor å eie faktisk ikke er like bekvemmelig som jeg trodde.
Derfor ønsker jeg lykke til med Storytel, akkurat nå tente det meg ikke. Det er ikke prisen, og ikke forretningsmodellen, ei heller bekymring om hvor pengene går, men rett og slett at det ikke er bekvemt nok. I dag må jeg slite for å finne noe jeg har lyst til å lese, og det gidder jeg ikke.